Du verden for en forskjell det er å stå opp til sol og antydning av varme fremfor regn og noen få plussgrader!
Vær-folkene fikk til slutt rett og vi har fått en dag med sol og pent vær. Etter frokost og litt sjokk-handling lot vi gass-utfordringen ligge og dro ut fra Nesna uten langt ullundertøy!
Vi sa pent ha det til et par veldig hyggelige båt-naboer før vi dro. (et trivelig par fra Trondheim)
På vei ut av havna kom Hurtigruta inn og vi vet jo godt at den tuter like før havn, men vi fikk omtrent hjertestans da den dro igang fløyta. Skipperen som holdt på med seil akkurat da holdt på å ramle over bord i forskrekkelsen.
Vi satte kursen syd for Tomma og ut mot Dønna. Co-skipperen ville gjerne se om det var mulig å få et glimt av, og kanskje et bilde av barndomshjemmet fra sjøsiden siden det ikke ble noe fotografering da vi var der med bil for noen uker siden.
Noen seiling ble det ikke da det blåste alt for lite rett bakfra, men det ble en fin tur allikevel.
Utenfor Teigstad som plassen heter der co-skipperen vokste opp, fikk vi et såpass glimt av huset vi lette etter at det også gikk an å ta et bilde.
I nabohuset var vi på besøk på oppover-vei og vi varslet at vi ville være utenfor til en vinke-hilsen på vei sydover. Asbjørn som mannen heter sto i hagen og vinket og det ble så mye vinking at vi nesten gikk på et skjær!
Et lite stykke SØ for Teigstad ligger noen mindre øyer og på en av disse (Hjartøya) ligger en passende bukt til å ligge på svai i. Det skulle egentlig være en KNBF-bøye her, men den var ikke der så vi lirket oss så langt inn vi turde og la ut vårt eget anker.
Det er litt vanskeligere enn hjemme å ankre her fordi vannet fortsatt går opp og ned med et par meters forskjell. Vi gikk inn på høyvann og da er det alltid spennende å se om vi har beregnet riktig når vannet er på det laveste. Foreløpig ser det greit ut og heldigvis er sikten tilbake og algene borte. (Kanskje algene har frosset i hjel?)
Vi ligger uansett på et vakkert sted, med Dønna i vest og den nordligste av de syv søstrene i øst. (de andre søstrene blir dekket av den øya vi ligger bak)
Det er fortsatt litt vemodig og spesielt for co-skipperen å være så nær stedet der hun vokste opp, og kanskje særlig når vi nå kom så nær stedet fra sjøsiden. Det dukker opp en del minner som trenger litt fordøying og da er det nesten perfekt å ligge for oss selv i en vik der det bare er naturens lyder som "forstyrrer".
(Bildet er selvsagt barndomshjemmet)